Reatilitet

Om fire dager det hele 7 måneder siden jeg ankom Texas. 7 månder siden jeg forlat alt trygt hjemme i Norge. En av grunnene til hvorfor jeg bestemte meg så sent for å dra var fordi jeg trodde jeg var en veldig hjemmekjær person som ikke kom til å takle hjemlengselen. Ikke misforstå meg, jeg er en hjemmekjær person...men det tok meg ikke mer en et par uker før jeg følte at jeg var hjemme her også. Jeg har to familier, to hjem. Jeg er blitt så vant til å være her og til å leve livet som jeg gjør nå at alt hjemme virker utrolig fjernt. Dette er livet mitt nå. Jeg hadde et reatilitetssjokk her om dagen når jeg innså at det er bare 12 uker til jeg reiser til Norge igjen. Jeg prøver å forberede meg sakte men sikkert på avskjeden, men den virker umulig. Hvordan kan jeg forlate noen jeg har levd sammen med et helt år og blitt så knyttet til, uten å vite når eller om jeg ser dem igjen? Nå snakker jeg ikke bare om vertsfamilien, men også andre jeg har møtt. Jeg har kommet til det punktet at hver gang (som er ca. hele tiden) jeg har en koselig stund med venner, familien eller kjæresten at jeg tenker på at jeg om ikke lenger forlater dem. Det samme går andre veien. Noen unngår temaet, mens andre kommenterer det av og til. Laura sa i forrige uke "Katarina...everytime...which is all the time...I have a good moment with you, I can't stop thinking about that you are leaving soon! I don't want you to leave... I wish you could stay here forever!! I love you!" Det gjør vondt. Jeg VIL prøve å komme på college, og jeg vil prøve å komme på besøk... men det kommer aldri til å bli det samme.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan vise alle jeg har møtt takknemligheten jeg føler for alt de har gjort for meg mens jeg har vært her. Året har gått over all forventning og jeg har fått opplevd mer enn jeg noen gang kunne ønsket. Det har gått i ett siden jeg kom hit med både det ene og det andre, og tiden har flydd av gårde. Jeg har lært så mye.. språket, menneskene, kulturen. Dette er en once in a lifeitme opplevelse som jeg anbefaler alle som har muligheten til å gjøre. Jeg har vært ekstremt heldig med familien, spesielt med tanke på hvor avslappet det er her, og hvor fort de tok meg inn i varmen. Men jeg tør å påstå at alle utvekslinsstudenter, uansett om de må gå i kirken eller ikke, vaske hus eller ikke, har innetider eller ikke, vertssøsken eller ikke, vokser helt utrolig på et år som dette. Jeg har blitt kjent med meg selv og utfordret meg selv på måter jeg ikke kunne gjort hjemme. En del vil ikke reise på grunn av skolen og alt man "misser" mens man er borte... tro meg, du lærer ting, opplever plasser, mennesker og får minner du kommer til å ha godt av og ha med deg resten av livet. Dette er det beste, men også det vanskeligste jeg har gjort.


4 kommentarer

Oppklaring

Okei. Nå har jeg egentlig bare tenkt til å la tankene komme. Nok et rotete innlegg uten mål og mening. Det er 94 dager igjen av oppholdet mitt, og jeg kommer til å være tilbake i Norge før jeg vet ordet av det. Hver uke er over før den har begynt, og jeg har begynt å stresse med hvordan det kommer til å føles å reise hjem til Norge igjen.

Først vil jeg bare gjøre en ting veldig klart. Jeg skrev "jeg gleder meg til å" innlegget for å la folk i Norge vite at jeg setter pris på de og hva jeg har hjemme. Slett ikke alle amerikanere er two-faced og falske, langt ifra. Her, som i Norge, handler det om å finne de rette menneskene å henge sammen med. Ja, det er latterlig mange amerikanere som vil late som de er bestevennen din i det ene øyeblikket, for så å snakke dritt med en gang du snur ryggen til. Jeg er en person som gjennomskuer mennekser som dette etter en 10 minutters lang samtale med dem. Hvis folk snakker dritt til deg om noen helt uten videre, vil de mest sannsynlig gjøre det samme om deg når du ikke er til stede. Så hvis du er en fremtidig utvekslingstudent som er bekymret for dette, er rådet mitt... ikke tenk på det. Du finner ut veldig fort hvem som er verdt å bry seg om og ikke. I løpet av oppholdet mitt har jeg møtt en del amerikanske, unnskyld meg, bitcher, men jeg har møtt veldig mange fler som har tatt meg inn i varmen på en måte som er over all forventning. Amerikanere er utadvendte, i møtekommende, interesserte og ikke minst hjelpsomme. Jeg vil påstå at så mye som 98% av alle menneskene jeg har møtt her har hjulpet oppholdet mitt til å bli så optimalt som mulig.

Det å være utvekslingsstudent er en vanvittig opplevelse og en mulighet du bare har en gang. Å dra er det smarteste jeg noen gang har gjort, og det har lært meg så mye. Jeg har et helt annet syn på verden nå en hva jeg hadde før, og jeg vil påstå har en helt annen forståelse for mennesker fra en annen kultur og et annet land enn hva de fleste har. Jeg har virkelig fått oppleve hva det vil si å leve det amerikanske liv, og hvordan det er å være en del av en amerikansk familie. Jeg aksepterer forskjellige livssyn, levestiler, religioner og raser. Jeg har lært at det er ingenting som er rett, og ingenting som er galt... det er bare annerledes. Det er så mye jeg vil se, så mye jeg vil oppleve. Å dra har bare gjort meg enda mer eventylysten, og jeg kan si med sikkerhet at jeg ikke kommer til å være stuck i Norge resten av livet mitt. Jeg kommer garantert til å ha en uro i kroppen og en lyst til å reise med en gang jeg har ankommet hjemlandet mitt. Det kommer til å bli som å ta et steg tilbake igjen... "Hva skjer nå?". Problemet er at jeg vet at verden byr på så veldig mye mer.


Én kommentar

Sjalusi

Til alle som leser... Jeg advarer på forhånd at dette mest sannsynlig kommer til å bli et innlegg med lite sammenheng. Det er bare for å få ut frustrasjon.

Noe som irriterer meg grenseløst er at vi mennesker ikke godtar hvis noen er flinkere, penere, bedre. Som jente vet jeg godt hva som skjer hvis man er godt likt eller gjør noe bra... man blir snakket dritt om, og noen vil med en gang de får anledning prøve å sette deg i et dårligere lys. Hvis du tilfeldigvis er en av de som gjør dette, har jeg nyheter til deg... Det får bare deg selv til å se dårligere ut. Det er viktig å sette pris på at alle har unike egenskaper.. Ta nytte av det istedet for å være sjalu. Hvis det hadde vært en egenskap jeg kunne bestemme ikke eksisterte i denne verden, hadde det vært sjalusi. Sjalusi fører til ondskap. Og ondskap gjør naturlig nok noen vondt. Norge er spesielt et samfunn hvor det ikke er godtatt å skille seg ut på en bra måte. "Han/hun er ikke så flink som alle skal ha det til.. Han/hun har bare oppnådd det hun har fordi hun/han har kontakter...Fordi hun/han ser bra ut. Egentlig ser han/hun ikke så bra ut heller". Jeg blir så utrolig frustrert når jeg hører noen si dette. Jeg har bare lyst til å be alle om å holde kjeft med mindre de har noe bra å si. Jeg skjønner ikke hvorfor nesten (legg merke til at jeg sier nesten, fordi dette angår ikke alle) alle har en fiendtlig innstilling mot talentfulle og flinke mennesker, ser på dem som en trussel. Ikke tro at jeg påstår at jeg aldri har vært sjalu eller aldri har snakket dritt, fordi det har jeg, men spesielt etter oppholdet mitt her har jeg lært at det er ikke en eneste positiv ting man får ut av det. Selv de sterkeste kan få nok, bli såret. Ord gjør vondt, og kan gjøre vondt lenge. Ord er sår som noen ganger aldri gror, men som etter hvert bare blir verre og verre. Det jeg vil oppnå med dette innlegget er egentlig at dere lesere kan ta hva jeg har skrevet til ettertanke. I morgen er den første dagen av resten av ditt liv, og du behøver ikke være en av de som gjør livet kjipt for andre.

Legg gjerne igjen en kommentar, jeg hadde likt å høre andre sin mening om temaet. Takk på forhånd.


6 kommentarer

Timeglass

Siden vi kom hjem kokken 07.15 om morgenen på lørdag etter 18 timers kjøring våknet jeg igjen rundt ett. I tre tiden kom James på besøk, og han var her hele dagen. I dag dro jeg til Tilden sammen med James, moren hans og søsteren og besøkte familien hans. Veldig koselig. :-)

Uansett. 2010 er, tro det eller ei, over. Det skremmer meg hvor utrolig fort året har gått. Jeg er alt for ung til å føle at tiden flyr i fra meg, er jeg ikke? Jeg har snart vært her i 5 måneder, det vil si at halve oppholdet mitt her i statene er over. Før jeg vet ordet av det er jeg på tur hjem. Jo lengre jeg er her, jo vanskeligere blir det å tenke på hjemreise. Og jo vanskeligere blir det å la være å tenke på hjemreise. Det er så vanskelig å bli glad i noen, men samtidig vite at om ikke lenge skal du reise fra dem. Til andre siden av jorden. Det er en uvant følelse som er vanskelig å vite hva man skal gjøre noe med. Jeg føler at jeg lever i et timeglass, og at alt er under tidspress. Jeg vet ikke... Jeg føler meg bare tom akkurat nå.


3 kommentarer

Tanker

Beklager til de som leser dette og ikke skjønner hva poenget mitt med dette innlegget var. Fordi det har egentlig ikke noe annet poeng enn at jeg har lyst og skrive ned noen av tankene som surrer rundt i hodet mitt. Selv om det er veldig vanskelig og sette ord på følelser. Så dere er advart. Dette kommer mest sannsynlig bare til å bli surr.

Jeg har nå vært her i 104 dager. 104 dager dere. På en måte føles det ut som om at jeg har vært her for alltid, mens det samtidig føles som om at tiden har flydd av gårde. Hvis det gir noen mening på noen måte. Det jeg prøver å si er at jeg har blitt så knyttet til menneskene jeg har møtt her, og føler meg som en del av dem, som om at jeg har kjent dem hele livet. Jeg har opplevd så utrolig mye siden den dagen jeg kom hit, og allerede nå er jeg tusen erfaringer rikere. Alle jeg kjenner gir meg en klem hver gang de ser meg, og senest idag fortalte venner meg at de er lei seg for at jeg skal dra om under 6 måneder. Og det er jeg også. Allerede nå ser jeg mørkt på den dagen jeg skal forlate hvor jeg er nå. Jeg håper at ingen hjemme blir fornærmet av noe av dette, men det er ikke bare bare og møte mennesker, leve sammen med dem som en familie eller som venner i 1 år, for så og dra. Jeg er en person som blir fort veldig knyttet til de rundt meg. Det som også er vanskelig noen ganger er at de jeg møter holder tilbake, fordi de vet at om en stund er jeg ikke her lenger, noe jeg har full forståelse for. Jeg vet at om ett år fra nå er jeg tilbake i Bodø, og da er alt dette bare minner. Fortid. Jeg prøver å leve hver dag slik at jeg kan se tilbake på året som noe jeg utnyttet til det optimale, uten anger. Så langt har jeg gjort det, og det føles godt. Jeg gjør og sier det jeg føler, og som oftest gir positive resultater. Det har i allefall gjort det for meg til nå. Ting har bare gått seg veldig bra til for meg her, og jeg velger og tro at det er på grunn av valg jeg selv har tatt siden jeg kom. Jeg vet at mange av de jeg kjenner og som jeg møtte på soft landing camp i New York ikke har vært like heldig som meg, og en del faktisk har reist tilbake til Norge. Jeg skjønner ikke helt hva jeg har gjort for å få servert alt dette i armene mine, og venter egentlig bare på at jeg skal få noe slengt i trynet. Det går ikke an at livet bare er en dans på roser. Men inntil det skjer skal jeg bare prøve å nyte det så godt jeg kan, uten å tenke på hva som skjer senere. Det bare var nødvendig for meg å få noe ut. Takk for meg.


5 kommentarer

Hei! Denne bloggen er fra når jeg var utvekslingsstudent i Jourdanton, Texas skoleåret 2010/2011. Jeg reiste med en organisasjon som heter Explorius og hadde et helt fantastisk år. Her kan du finne svar på spørsmål andre utvekslingsstudenter har lurt på, og du kan se hvordan mitt opphold var. Har du spørsmål kan du sende meg en mail til katarinatorrissen@gmail.com.


hits